Edvard Munch

Litografi trykket i svart
Signert nede til høyre: Ed Munch

Papirmål 720 x 570 mm
Trykkmål 610 x 470 mm
Påskrift nede til høyre: Lasally Sandruck
Trykt av Lassally i Berlin

Woll 244 I, Sch 212

PROVENIENS
Kristian Emil Schreiner - Munchs livlege, professor i anatomi og bestyrer av Anatomisk Institutt ved Universitetet i Oslo

LITTERATUR
Woll, Gerd "Edvard Munch – Samlede grafiske verk", Oslo 2012, kat. 244, side 221

Motivet hadde også titlene "Kvinne med langt hår og brosje" og "Madonna".

Etter 1902 ble Munchs litografier hovedsakelig tegnet på papir. Det var imidlertid noen unntak, for eksempel dette portrettet av Eva Mudocci fra 1903, utført direkte på stenen ved hjelp av en rekke litografiske teknikker, som litografisk fargestift, tusj og skrapeverktøy.

Eva Mudocci var en kjent britisk fiolinist som sammen med pianistinnen Bella Edwards hadde konsertturer i hele Europa, inkludert flere steder i Norge.

Munch møtte henne i Paris i 1903 og de ble nære venner. Opprinnelig var forholdet av erotisk karakter, men ble etter hvert mer som et bror-og-søster-forhold. Fra 1902 til 1908 var hun en av Munchs nærmeste fortrolige. Munch kalte også litografiet «Madonna» og «Madonna med brosje», og koblet den til hans Madonnamotiv fra 1890-årene, men Madonnamotivets tydelige seksuelle innhold har i dette portrettet blitt redusert til undertoner i et vakkert og sjelfullt ansikt.

Eva Mudocci ble en ideell figur og en muse for kunstneren, og dette portrettet med sin lyriske atmosfære og musikalske rytmer er utvilsomt en av de fineste av Munchs mange kvinnelige portretter. Portrettet er i dag mest kjent som «Brosjen». Smykket fungerte som et blikkfang i komposisjonen, og var en gave fra den norske kunsthistorikeren Jens Thiis i 1901.

Jens Thiis, Nasjonalgalleriets direktør 1908-1941, skrev om Bella Edwards og Eva Mudocci: “Jeg gjorde deres bekjentskap i Trondhjem før Munch under en konsertturné, hvor vi laget en liten fest for dem i vårt hjem på Stavne. Broschen som Eva Mudocci bærer, er et norsk bondesmykke som jeg ved denne anledning forærte henne». (Thiis 1933 side 252, fotnote). Woll side 221