Bjarne Melgaard

Seks store og to små figurer i bronse, aluminium og tekstiler,

Stående figurer høyde 80 cm
Hengende figurer høyde 48 cm
Signert på siden av venstre sko på hver figur: BM 97-06
Opplag 3/6 + 1

UTSTILT
"Bjarne Melgaard, Free From Content", Stedelijk Museum, Amsterdam 1997, et eksemplar av skulpturgruppen utstilt.
"Bjarne Melgaard's More Pricks than Kicks", Astrup Fearnley Museet for Moderne kunst, Oslo 1998, et eksemplar av skulpturgruppen utstilt.
"Rickard / Melgaard. Utvalg fra Christian Bjellands samling" Henie Onstad Kunstsenter, Høvikodden 2015, et eksemplar av skulpturgruppen (4 figurer) utstilt.

LITTERATUR
Brun, Hans-Jakob. 2006. «Øyenvitne: Christian Bjellands samling». Oslo: Press. Omtalt side 141, et eksemplar avbildet på forsiden, eksemplarer av skulpturgruppen avbildet side 140, 142, 143 og 246-247.
"Bjarne Melgaard's More Pricks than Kicks". 1998. Oslo: Astrup Fearnley Museet for Moderne kunst. Avbildet side 44.
Hansen, Tone (red.). 2015. "Rickard / Melgaard: Utvalg fra Christian Bjellands samling". Høvikodden: Henie Onstad Kunstsenter. Fire varianter avbildet side 116-122, omtalt side 156.
Vogelson, Nick (red.). 2016. "Bjarne Melgaard". New York: Skira/Rizzoli. Eksemplar avbildet side 60-61, omtalt side 526.

I Bjarne Melgaards installasjon "Voodoo Dolls" har de åtte figurene afrikanske ansiktstrekk og sammensydde lepper. To av dem har gensere med påtrykk «free from content», og ned fra veggen henger to mindre dresskledde dukker. Dette mytiske og eksotiske uttrykket virker både fascinerende og frastøtende.

«Skulpturene er registrert som separate objekter og de har vært presentert separat på utstillinger, men de fungerer som en samlet gruppe og de har samme navn «Voodoo Dolls». Altså skulpturelle gjengivelser av de små voksdukkene som brukes i Haitis folketro for å representere spesifikke personer som man ønsker å nå med magiske midler. For eksempel i den hensikt å påvirke dem, eller helbrede, eller skade, eller drepe. Dukkene skal innebefatte noe som skriver seg direkte fra vedkommende person. Det er vel grunnen til de konkrete, realistiske klærne Melgaard har brukt i sitt skulpturprosjekt. Selv om klærne er forminsket for å passe til de små figurene, gir deres realisme en uhyggelig, virkelighetsnær stemning. Den mørke bronsen virker som en realistisk gjengivelse av mørkhudete menneskers utseende. Uhyggen ligger i det konvensjonelle bildet av voodoo-virksomhetens dødsorienterte riter. Det tankevekkende er at kunsttradisjonen også er trukket inn.

De sammensydde leppene til dukkene tyder på at vi står overfor bronseavstøpninger av reelle voodoo-dukker.

De magiske dukkene er voksfigurer på linje med våre billedhuggeres modellerte forarbeider for en den hederskronete cire-perdue-teknikken. Våre klassiske bronseskulpturer er vel også, i beste fall, en slags magisk besvergelse i grensesnittet mellom fysisk realitet og åndelige krefter?» (Brun, 141).