Harald Sohlberg

Olje på lerret, 46,5 x 54,5 cm
Signert nede til høyre: Sohlberg 97

Stenseng 128

PROVENIENS
Gjennom arv i kunstnerens familie

UTSTILT
"Midsummer Night. Harald Sohlberg: A Norwegian Landscape Painter" Museum Wiesbaden, Tyskland 2019.
"Harald Sohlberg - Painting Norway" Dulwich Picture Gallery, London 2019.
«Uendelige landskap», Nasjonalmuseet, 2018-2019 kat. nr. 22.
«Ocean Imaginings» Musee d'Art Moderne Andre Malraux, MuMa Le Havre 2018.
«Impression du Nord. La peinture Scandinave, 1800-1915» Fondation de l'Hermitage, Lausanne 2005.
«Landscapes of the Mind», New York National Academy of Design 1995-1996.
«Harald Sohlbergs Minneutstilling», Kunstnernes Hus, Oslo 1936 kat. nr. 90.

LITTERATUR
Stenseng, Arne. 1963. "Harald Sohlberg. En kunstner utenfor allfarvei". Oslo: Gyldendal.
Bjerke, Øivind Storm. 1991. "Harald Sohlberg - Ensomhetens maler". Oslo: Gyldendal.
Guleng, Mai Britt (red.). 2018. "Harald Sohlberg, uendelige landskap". Oslo: Nasjonalmuseet. Maleriet avbildet fig. 70 side 123.

Sohlberg er blant våre absolutt mest presenterte kunstnere i internasjonal sammenheng de seneste årene, også med meget sterke resultater i det internasjonale kunstmarkedet. Det er etter hvert begrenset med malerier av kunstneren tilgjengelig i markedet; de fleste befinner seg nå i enten offentlige og private samlinger med særlig søkelys på Harald Sohlberg.

Harald Sohlberg arbeidet med havfruemotivet over en periode på nesten ti år, og utførte alt i alt tre versjoner i olje, samt en rekke skisser på papir. Interessen for havfruen som figur er helt i tråd med 1890-tallets symbolistiske tendens og kan fremstå som utypisk for Sohlbergs mer kjente naturromantiske skildringer, selv om det finnes et betydelig element av symbolisme også i mange av disse.

Professor i kunsthistorie Øivind Storm Bjerke har beskrevet Sohlbergs arbeid med havfruen som nært beslektet med Munchs "Madonna", og de to kunstnerne korresponderte sågar om nettopp havfruemotivet. For Sohlberg forbandt motivet ifølge Storm Bjerke «kjærlighet og driftsliv [med] fødsel og død».

For Sohlberg var havfruen et motiv velegnet til å uttrykke ungdommelige drifter, skildret med et åpenbart skrekkblandet begjær. Kvinnen i de tidlige skissene ser ut til å ha kunnet ha et forelegg i en faktisk person, av noe høyere alder. Etter hvert som årene går, blir Sohlbergs fremstilling av havfruen stadig yngre og vakrere.

Denne store versjonen av "Havfruen" fra 1897 er tynt malt med en vakkert gjennomarbeidet fremstilling av vannet og himmelen med det glødende nattelyset vi kjenner så godt igjen fra andre av kunstnerens malerier, som eksempelvis «Andante» og ikke minst «Måneskinn ved havet» fra henholdsvis 1908 og 1907. I «Havfruen» går speilingen av måneskinnet inn som en slags glorie over kvinnefiguren, mens også stjernene speiles i vannet der ute mot horisonten. Sohlberg kombinerer med andre ord i dette maleriet den daværende interessen for et mytologisk og symbolistisk motiv, samtidig som utførelsen av naturelementene peker frem mot kunstnerens senere, mer renskårne natursymbolisme, både slik vi kjenner den fra de mange havmotivene fra Vestfold, men også fra «Vinternatt i fjellene».

For en utførlig presentasjon av Sohlbergs mange skisser til og gjengivelser av dette motivet, vises det til Nasjonalmuseets katalog «Harald Sohlberg. Uendelige landskap» side 190-199.