Johan Fredrik Eckersberg

Olje på lerret, 140 x 118 cm
Signert nede til høyre: JF Eckersberg 1869

LITTERATUR
Willoch, Sigurd. 1982. «Johan Fredrik Eckersberg» i Norsk Kunstnerleksikon, bind 1 side 525-529.

Eckersberg ble først kjent i Nes i Hallingdal gjennom sin gode venn og veileder Hans F. Gude. Gudes foreldre bodde i Nes fra 1843 til 1852, der Gudes far var sorenskriver. Også andre ledende kunstnere var gjester hos Gude: Adolph Tidemand, Joakim Frich, Halvdan Kjerulf, Jørgen Moe med flere. Disse møtene i Nes skapte grobunn for nasjonalromantikken slik vi kjenner den i dag. Mens Gude, Frich og Cappelen betonte det romantiske i større grad, forble Eckersberg noe mer nøktern og beskrivende i sine landskapsmalerier.

Eckersberg fikk seg aldri noen skikkelig akademisk malerutdannelse, men fikk veiledning av Gude, og gikk en stund hos Schirmer i Düsseldorf. Hans stil og maleriske lynne passet ikke helt inn i datidens stilretning, så han malte etter hvert mest på egenhånd. Hans bilder vant stor anerkjennelse her i Norge. Kunstforeningene kjøpte inn hans bilder, og Nasjonalgalleriet kjøpte det majestetiske «Fra Valle i Setesdal» fra 1852, som har samme mål som bildet fra Nes.

«Mange så med bekymring på den fortyskning av det norske maleri som fant sted i 1850-årene. Det ble derfor sett på som en kamp for en selvstendigere norsk kunst da E. i 1859 åpnet sin malerskole i Lille Grensen i Christiania. Den kom til å tjene som et kunstakademi i lite format i nær tilknytning til Tegneskolen. Fra 1863 fikk skolen statsstøtte, 300 Spd. årlig. Det skulle tas opp fire elever på friplass. E. har utvilsomt sett det som et mål å gi unge talenter et grunnlag før de reiste ut, som stilte dem sikrere overfor de påvirkninger de møtte enn tilfellet hittil hadde vært. Hans omsorg for elevene, som ofte kom fra små kår, kommer tydelig fram av E.s anbefalinger og innstillinger. E.s lærervirksomhet synes å være blitt fullt ut verdsatt av både offentligheten og elevene.» (Willoch, 526).

Eckersberg lagde altså sin egen malerskole, for å forherde de nye studentenes motstandskraft mot den tyske påvirkning. I hans egen kunst ser vi at han holdt fast ved de noe kjølige fargene, klarheten i detaljene og enn fast komposisjon.

«Her er luft, rom, en blond farge som gir bildet en friskhet, som så ofte mangler i tidens norske maleri. Det blir fremfor alt disse sene arbeidene som sikrer E. en fremskutt plass i vår malerkunst.» (Willoch, 527).