Blomqvist / Utstillinger / Thomas Kvam - Homo Sacco

Utstillinger

Åpner: fredag 20. oktober 2017 kl 18.00

ÅPNER SNART Thomas Kvam - Homo Sacco

Blomqvist Kunsthandel og QB Gallery samarbeider om en større Thomas Kvam utstilling. Utstillingen sammenfaller med lanseringen av Thomas Kvam debut på Cappelen Damm med den konseptuelle romanen Homo Sacco.
Utstillingsperiode 21.10-5.11. 2017

I Thomas Kvams roman Homo Sacco møter vi Scram, en lett fiksjonalisert versjon av kunstneren selv, og et utvalg mer eller mindre gjenkjennelige personer fra norsk kunst- og kulturliv, inkludert en noe mer utagerende versjon av Josteins Gaarders velkjente romankarakter Sofie. Utstillingen på QB Gallery og Blomqvist Kunsthandel presenterer dette i et format der QB er omgjort til en installasjon som forestiller Scrams kontor, altså det fysiske rommet hvor kunstnernes nitide researchprosjekter finner sted. I Blomqvist kunsthandels to saler presenteres resultatet av dette arbeidet i form av en serie malerier, foto og kulltegninger. I disse arbeidene fremstilles karakterer, scener og tematiske finter fra bokens univers. Utstillingens hjørnesteiner kan sies å være følgende subversive firkløver; rus, seksualitet, vold og umoral. Det dreier seg om en satirisk og dystopisk fremstilling av samtiden, med hovedfokus på kunstens evne til å gi oss nye perspektiver både på den selv og på samfunnet for øvrig.

Thomas Kvams produksjon har de seneste årene vitnet om en sterk ambisjon om å avsløre skjulte mekanismer innen kultur og samfunn. Han har skapt et «falskt» kunstfaglig begrep (emo-konseptualisme) i samarbeid med kunstkritiker Kjetil Røed, skrevet en «kontroversiell» avhandling innen kunstnerisk utviklingsarbeid, og han har forsøkt å søke seg frem til ansiktene til amerikanske krigsforbrytere ved hjelp av ansiktsgjenkjennende programvare. Han har også vendt oppmerksomheten mot den norske litteraturhistoriens nasjonaltraume, tilfellet Knut Hamsun. Da tilegnet han seg – på ett eller annet vis – dokumentene som forteller historien om Hamsuns periode i terapi hos psykoanalytikeren Dr. Johannes Irgens Strømme, et grep som fikk både kunsthistorikere og psykologer til å reagere på det som både ble oppfattet som et etisk overgrep og et modig samfunnsengasjement.

Kvams produksjon har dreid seg mye om hvilken mottagelse og distribusjon kunstnerens prosjekter vil få når de presenteres. Publikums (og ikke minst medieoffentlighetens) reaksjoner virker for Kvam nesten alltid å være bakt inn i kunstverket fra starten av, ofte i en slik grad at man av og til kan mistenke at han velger seg ut innholdet i prosjektene nettopp med tanke på hvordan mottagelsen kan forventes å ta en bestemt form. Mottakelsen blir med andre ord en del av kunstverket og prosjektets helhet. Ikke i den forstand at medieoppmerksomhet i seg selv er et mål, men det blir en konsekvens av tematikken og arbeidet som både ligger bak bak og foran kunstverkene.  

Her er Kvam også en av nyere tids mest direkte politiske kunstnere, og samtidig en representant for kunstens institusjonskritiske dragning. Ikke minst var dette tydelig i forbindelse med Kvams prosjekt som stipendiat innen «kunstnerisk utviklingsarbeid», hvor kunstnere i dag kan oppnå en grad tilsvarende en vitenskapelig Ph.D. Kvam rykket i forkant av disputasen ut og erklærte at «avhandlingen» hans umulig var å betrakte som et reelt stykke forskning, og at den derfor måtte underkjennes. Hvilket den selvsagt ikke ble. Her påpekte kunstneren misforholdet mellom kunstfeltets grenseløse aksept og forskningens behov for å diskvalifisere tenkning som ikke overholder standardiserte normer for hva kunnskap egentlig er for noe. Implisitt i dette finner vi en klar kritikk av hvordan disse forskningsprogrammene både bidrar til å utvanne kunnskapsbegrepet, slik det forstås innenfor akademia, samtidig som kunsten underkastes en instrumentalistisk nyttefunksjon som fratar den sin frie rolle. Dette dokumentet har vært utgangspunktet for romanen Homo Sacco.

Kvams prosjekt kretser i utstillingen Homo Sacco rundt den norske medieoffentlighetens skepsis mot billedkunstfeltet og kunstens egen tvil rundt hvorvidt kunst kan være reelt politisk slagkraftig. Kvam nærmer seg dette problemkomplekset på en måte som ikke henfaller til ren nihilisme, slik institusjonskritikken ofte gjør. I stedet tegner han opp historier som er eksplosivt og brutalt absurde og som går direkte inn i konkrete politiske og samfunnsmessige spørsmål.

Resultatet er, både i bokform og utstillingsformat, et energisk og sprengferdig rom hvor man som publikummer utfordres til å reflektere over ens egne fastlåste forestillinger om hva kunsten kan brukes til å tenke.