Theodor Kittelsen

Blyant, fargeblyant og akvarell på papir, 63 x 50 cm
Signert nede til høyre: Th. Kittelsen 1905

Utført til Reidar Müller, som ba om illustrasjoner til sine egenhendige eventyr, og blant motivene som ble levert er "Trollet som grunner på hvor gammelt det er", "Foreldrestolthet", "Troll vasker ungen sin", "Blakken og tungubben", "Hulder", "Da Huldra forsvant" med flere. Eventyrene ble refusert.

I tillegg til dette verket finnes ytterligere tre kjente versjoner av motivet; en udatert kulltegning i KODEs samling, en blandingsteknikk fra 1911 i privat eie og en blyanttegning i privat eie.

LITTERATUR
Koefoed, Holger og Einar Økland. 1999. «Th. Kittelsen. Kjente og ukjente sider ved kunstneren». Oslo: J.M. Stenersens forlag.

Ingen har vel i større grad enn Theodor Kittelsen formet vårt bilde av hvordan troll ser ut. Før utgivelsen av Asbjørnsen og Moes «Norske Folkeeventyr» (1879-87) med illustrasjoner av Werenskiold og Kittelsen var ikke trollenes visuelle fremtoning på samme måte etablert. Kittelsen hadde et sterkt forhold til naturen, og det var der, ute i skogen, han fant sine troll - slik menneskene i uminnelige tider har sett både troll, huldrer, nøkker og andre underjordiske vesener stige frem fra trær, tjern, knauser og stener i skumringen og tussmørket. Møter som har blitt levende beskrevet og gjenfortalt, fra generasjon til generasjon, og blitt til våre sagn og folkeeventyr.

I heftet "Troldskab" fra 1892 skriver Kittelsen selv (referert i Koefoed og Økland 1999, 231): "Og skogen gav os eventyret. Stort og stilt kom det smygende, som paa bløde lydløse kattefødder. Alt, som før stod forstenet stille, begyndte at røre sig. Derborte springer en fjeldknaus frem. Undring og angst samlede sig om den: Den fik øine ... tog til at le'e paa sig ... vandrede i staaende stillhed lige mod os! Og vi frydede os i angsten, vi elsket den! Det var skogtroldet. -i sit eneste store øie bar han frem for os all den uhygge og rædsel, alt det guld og glimmerglans, som vor barnesjæl forlangte."

"Efter naturen" skrev Kittelsen på en del av sine tegninger av troll og andre underjordiske vesener, et utsagn som rommer både humor og en viss realisme. Utgangspunktet for Kittelsens troll var nemlig gjerne et naturfenomen som alle, riktignok med en viss fantasi, kunne se at var nettopp et troll. En mosegrodd sten, en fjellknaus eller en åsrygg utviklet og formet han til noe levende, ga dem menneskelige - og trolske - egenskaper og personlighet. Nettopp i dette ligger noe av Kittelsens genialitet: han hadde en egen evne til å leve seg inn i disse vesenene og besjele dem. Han kjente disse store, tunge, langsomme og litt saktmodige ruggene og hadde sympati med deres skjebne.

Vårt troll er et skikkelig stortroll som har satt seg, sliten og trett, på toppen av et fjell. Det luter seg fremover og støtter armene på lårene. De enorme arbeidsnevene er tungt samlet, klærne og skoene rufsete og slitt. Hodet og ryggen er tettvokst med grantrær og kratt, hår og skjegg er grått og villvokst. Kanskje har det også sovnet? Neppe så rart, fordi for et så gammelt troll må det ta uendelig lang tid å finne ut hvor gammelt det er.