Anna-Eva Bergman

Olje og metallfolie på plate, 46 x 61 cm
Signert nede til høyre: AEB 1966

Nummerert og datert bak: No 54 1966 - H-D 456. 15.12.66

LITTERATUR
Moe, Ole Henrik. 1996. "Anna-Eva Bergman: malerier og tegninger 1949-1987". Antibes: Foundation Hartung Bergman.
Figenschou, Anne Vira, https://kunstavisen.no/anna-eva-bergmans-montagne-bleue-1967

"Jeg har ofte spurt meg selv: hvorfor benytter Anna-Eva Bergman metallfolier i sitt maleri? Og sikkert mange med meg. Blir det ikke da noe altfor åpenbart smykkeaktig, overraffinert heftende ved det? Bare når man dag etter dag har sittet foran en vegg med hennes bilder er det at hemmeligheten ved hennes metallfolieteknikk går opp for en med full styrke. Man kan sitte en hel dag og merke hvordan bildene skifter karakter med lyset, ja, hvordan lyset skapes i disse bildene, hvordan de blir selvlysende. Ikke bare gir variasjonen av metallfolier hun benytter - sølv, gull, aluminium, kobber, messing og andre legeringer - polykrome virkninger, men hennes under- og overlaseringer, avskrapninger og relieffbehandling av underlaget til metallfoliene skaper romfølelse og ofte dramatiske effekter." (Moe 1996, side 13).

"Som så mange kvinnelige kunstnere, levde også Anne-Eva Bergman lenge i skyggen av sin berømte mann, Hans Hartung, som hun skilte seg fra, for senere å gifte seg med ham om igjen. En rekke nasjonale og internasjonale utstillinger i 1960-årene gav henne imidlertid den høye anerkjennelsen hun fortjente, og Anna-Eva Bergman ansees i dag som en av våre viktigste malere og grafikere. Hun er representert ved de største museene både i Europa og USA.

Anna-Eva Bergman blir ofte feilaktig fremstilt som fransk, men hun var norsk. I sitt hjem og atelier i Paris, senere Antibes, var det naturen i Nord-Norge som inspirerte henne og som i stor grad var utgangspunkt for hennes arbeider. Den dramatiske nordnorske naturen ble oversatt til hennes helt eget, geometriske formspråk. Noen ganger nesten som et smykke i gull, kopper eller sølv. Skåret i, slik at undermalingen kommer til syne, som uendelige dybder. Eller med farger transparente som luft og ugjennomtrengelige som stein." (Figenschou).