Hanseaterbeger

Sølv, innvendig og delvis utvendig forgylt. Renessanse.
Ustemplet. Trolig Bergen.

Konisk traktform som svinger utover mot munningsrand og fotrand. Både munnings- og fotrand er profilerte og påloddet. Under munningsranden et applikert, støpt bånd i form av en bladkrans, med tre oppheng for isatte, flate ringer. Over fotranden er det påloddet et bånd med tverriller. Tre støpte føtter i form av knelende engler.

Fot- og munningsrand samt de to båndene har original forgylling. Korpus med sekundær punslet festongdekor og initialene H.L.D. og R.T.J.F.
Ca. 1580.

HØYDE 16 cm

LITTERATUR Thor B. Kielland: "Norsk gullsmedkunst i middelalderen", Oslo 1927
Thv. Krohn-Hansen - Robert Kloster: "Bergens Gullsmedkunst fra Laugstiden", Bergen 1957
Per Terje Norheim. ""Norske Sølvbegre", Oslo 1997
Sigrid Wegge Tandberg: "Norsk sølv. Gullsmeder gjennom 600 år - Bergen - Møre og Romsdal - Trøndelag - Nord-Norge", Oslo 2013

"Begertypen i denne tidlige hanseatisk utgave har av Kielland vært beskrevet slik:
"Et mer eller mindre slankt, konisk korpus som i en fin sikker kurve svinger seg oppover og utover mot munningsranden og som står på en fast, utoverbøyet fotring av varierende høyde. Fotringen er gjerne prydet med en fin støpt randbord og bæres oppe av tre støpte figurer i form av dyr, f.eks. liggende løver, engler eller helgenfigurer, frukter o.l. Overgangen mellom fot og beger er markert ved en snodd sølvtråd, en tverr-riflet ring eller en gotisk ornamentbord og selve begeret er i alminnelighet et stykke over midten prydet med en påloddet støpt bladkrans av grotiserende karakter, leighetsvis oppdelt av løvemasker. Foten er, iallfall på de eldste eksemplarene, både norske og utenlandske, merkelig nok til å skrue av."

Disse tidlige bergensbegre fra før laugsstiftelsen var introdusert av de tyske gullsmedene som arbeidet på Bryggen, og formen har de naturligvis vært fortrolig med fra sitt hjemland, hvor vi kjenner tilsvarende begre både fra Lubeck, Aachen og Amsterdam. I virkeligheten har vi her å gjøre med en vidt utbredt gotisk begerform som allerede i 1400-årene var gjenstand for en slik monumentalisering som vi f.eks. møter i de store, praktfullt utstyrte "burgundiske" begre som befinner seg blant de Habsburgske skatter i Wien. Disse praktbegre var gjerne forsynt med enten kuplet eller kjegleformet, innsvunget lokk. Slike lokk finner vi for øvrig også på mindre pretensiøse utgaver av begeret innenfor et mer borgerlig preget miljø, også i Bergen.

Den desidert gotiske stilkarakter som preget de bergenske begre av hanseatertypen fra de fif Amtens tid møter vi også på enkelte eksemplarer fra renessanse-perioden, men på andre eksemplarer mildnes og avstreifes en del av de mest karakteristiske dekorative gotiske detaljer og erstattes med nye motiver. Den støpt bladkrans, som, i parentes bemerket, var en detalj særlig karakteristisk både for de tidlig bergenske hanseaterbegre og de mellomeuropeiske praktbegre, blir gjerne erstattet med et profilert belte, med eller uten "rombesnittsbord", og forsynt med løvemasker med rasleringer. Andre "sengotiske" detaljer blir imidlertid fortsatt benyttet, som f. eks. ben i form av knelende engleskikkelser. Disse forekommer på bergensbegre både før og etter laugsstiftelsen. Den tausnodde eller tverr-riflete ring på overgangen mellom fot og beger blir også brukt på renessansebegrene. I et tilfelle bærer også denne ringen påloddete, støpte masker." Krohn-Hansen og Kloster, side 40-41